Alene, men ikke ensom

Jeg er alene, men ikke ensom

Jeg er glad, men allikevel så trist

Jeg har hele fremtiden, men ser meg hele tiden tilbake

Jeg har gjort, jeg har angret og jeg angrer

Jeg har vondt, men er ikke syk

Jeg er sterk, men allikevel så svak

Jeg smiler, men bærer en stor sorg

Jeg har masse kjærlighet, men vet ikke hvordan jeg skal uttrykke den

Jeg vil si så mye, men vet ikke hvordan jeg skal få sagt det..

Jeg.. Jeg er ikke, jeg bare eksisterer.. Spør du meg, vil jeg kun si at "det går fint". Jeg går på autopilot. Jeg spiser, drikker, jobber og er en kjæreste, et barn, et barnebarn, en voksen, selvstendig, onkelbarn, tantebarn, kusine og mye mer.

Jeg sitter fast i fortiden. Jeg angrer, jeg tenker og jeg har det vondt. I min verden er mine aller nærmeste udødelige. De har alltid vært der og hodet mitt sier at de alltid vil være der. Jeg vet det ikke er sant. En dag skal vi alle dø, bare ikke nå, ikke i morgen og ikke om et år. MEN... Om et år er vi kanskje en mindre. En kjær person er kanskje ikke der lengre. Ingen fine ord, ingen gode klemmer og ingen som sier "snuppa mi" eller "jenta mi". Ingen artig latter, ingen kloke visdomsord eller røverhistorier fra fortiden.

Akkurat nå er jeg i "nuet". Jeg lever her og nå, fra dag til dag. Jeg er fortsatt redd fordi ingenting kan planlegges. Alt er så uforutsigbart.

Om et år har jeg kanskje en grav å besøke. Jeg har to fra før. Denne gangen er annerledes. Så uendelig vondt. Forskjellen på denne gangen og "alle de andre" gangene er at jeg er voksen. I hvertfall så voksen en jente på tjuetre kan bli. Jeg vet mer enn jeg gjorde. Jeg skjønner kanskje mer enn jeg burde og på grunn av mitt valg av yrke er jeg kanskje litt mer obs og tolker tegn litt mer enn jeg burde.

Jeg er redd, jeg vil vite, jeg vil ha informasjon, jeg vil forberede meg, men det er så uforutsigbart at det ikke lar seg gjøre. I mellomtiden eksisterer jeg bare. Jeg tilbringer så mye tid med deg som jeg kan og har mulighet til. Uansett hvor vanskelig ting er. Uansett form, farge og fasong.

Du er fin uansett. Du er den fineste morfaren i hele verden. Den eneste morfaren jeg har. Den eneste bestefaren jeg har fått gleden av å få bli kjent med. Jeg er glad for at livet gav meg tjuetre år som morfars jente. (Nei, jeg er ikke det eneste barnebarnet, men jeg er den eneste morfar-sin-jente. Fordi min bror er gutt)

Jeg er så uendelig takknemlig for alt du har lært meg. Alle de fine fisketurene hvor jeg så vidt fikk kastet snøret uti før det nappet. Vi brukte hjemmeplukket mark. Onkel var med og mine to fine kusiner.

De gangene vi var med dere på båten, vi la til på en brygge et eller annet sted i Østfold. Vi badet, fisket, hadde kveldshygge i båten. Vi gikk tur med Sofus. En strihåret dachs. Guttebassen vår. Jeg husker jeg mistet snelle-båndet fordi han dro og jeg glapp. Jeg husker irritasjonen fordi frøken "bitteliten smart" insisterte på å holde båndet.

Jeg husker den gangen dere var på ferie og vi passet han. Det var vinter og han var ute i en lang line. Jeg var ute sammen med han. Vi lekte, gravde i snøen mens han knurret og bjeffet i lek. Det var første gangen jeg så han slik. Eller da han gikk fint i bånd, trolig fordi frøken bitteliten smart var den som gikk tur.

Eller den gangen han stakk av fra dere og jeg møtte han på vei ned til oss.

Ting er ikke slik det var. Jeg kunne gitt hjertet mitt i donasjon til noen andre som trengte det, kun for å få flere år og mange nye, gode minner med deg og dere. Jeg setter pris på deg og jeg skulle ønske livet kom med en angreknapp, en sjanse til å endre på ting som ble sagt og gjort. En sjanse til å gjøre opp for alt det vonde.

Jeg er der for mormor. Besøker oftere enn noen gang. Jeg tenker på dere hele tiden, men aller mest deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være, hva jeg skal si eller hva jeg skal gjøre. Jeg blir en usikker jente på 4år med en gang jeg trer inn på et sykehus. Jeg vil ha "opplæring" og er alltid litt ekstra på vakt. Ser etter synlige symptomer, tegn eller endringer.

Døden kommer så tett på når det er dødsfall på jobb. På en måte bra, på en annen måte kjipt og trist. Trist og kjipt fordi en bra persjon måtte gi slipp. Bra fordi jeg får den delen med syning, kiste og arbeidet rundt døden litt nærmere. Jeg "vet" hvordan det funker, hva som skjer og hva som vil skje videre.

// bildet er tatt på Hankø fra båt.

Jeg er takknemlig for alle besøkene jeg får. At jeg kan gjøre deg glad av å bare være der uten å egentlig si noe spesielt. Snakke om hverdagslige ting, biler, familie, kjæreste og alt.

Jeg er uendelig glad i deg, kunne gitt mitt eget liv kun for å oppleve mer med deg og dere.

Nå tar jeg vare på alle de fine stundene. Alle besøkene og alle muligheter jeg får til å være sammen med deg. Det er vondt å se deg sånn.

- Sissel Kistines tanker natt til 23.07.16



Words.

I made a few mistakes, yeah
Like sometimes we do
Been through lot of heartache
But I made it back to you
___

But maybe not this time





Les mer i arkivet » Juli 2016 » Januar 2016

Sissel Kristine, 21år fra Sørum kommune. Flyttet hjemmefra som syttenåring. Er helsefagarbeider lærling. Bor i Bærum. Har en fantastisk samboer som jeg har vært sammen med siden Juni 2008.

Kontakt: snuppa_sissel@hotmail.com

Kategorier


Arkiv



Annonser








hits